Image Image Image Image Image

10

aug

Ensjø

  • By admin

[Utdrag fra boken «Spor«, som ble gitt ut i 2016]

I etterkrigstiden har Oslo stort sett dekket boligbehovet ved å bygge ut ubrukt land. I takt med den store boligutbyggingen vokste byen utover. Et bilbasert utbyggingsmønster ga samtidig stadig økende trafikkproblemer. Først på 1980- og 1990-tallet innså byens myndigheter at man måtte endre utbyggingsstrategiene, og i stedet finne muligheter for fortetting og transformasjon av sentrumsnære industriområder.

Prosessen begynte med Aker Brygge og Nydalen, men på begynnelsen av 2000-tallet vendte kommunen blikket mot Ensjø. Her var det store sentrumsnære arealer med lav utnyttelse og gammel industri- og næringsbebyggelse som var moden for oppgradering. Alt lå til rette for å kunne utvikle en ny sentral boligby. Samtidig fremsto området lite attraktivt med høyspentledninger på kryss og tvers, et utflytende veinett, manglende park- og grøntstruktur og biler og asfalt på nesten alle ledige arealer. Hva skulle til for å gjøre dette til et levende boligområde?

I 2006 utarbeidet Oslo kommune en «Veiledende Prinsipplan for Offentlige Rom» for Ensjø (VPOR) for å sikre en koordinert utbygging av de offentlige utearealene i Ensjøbyen. Etter mange år med hardt press hadde Oslo Elveforum, Naturvernforbundet og fagetater i kommunen og fylkeskommunen i tillegg fått gjennomslag for å gjenåpne Hovinbekken gjennom Ensjø. Dette var bakgrunnen da Friluftsetaten i 2006 utlyste en lukket arkitektkonkurranse for å få frem helhetlige løsninger for utvikling av de nye parkene, grøntdragene og bekkedragene på Ensjø. Bjørbekk & Lindheim vant konkurransen – og siden har vi vært tett involvert i det langvarige planarbeidet med å utvikle Ensjø fra bilby til boligby.

Frem til rundt 1860 var Ensjø et frodig jordbrukslandskap. Men mot slutten av 1800-tallet vokste Oslo. Det ble etablert flere teglverk oppover langs Hovinbekken, fyrstikkfabrikk ved Helsfyr, og mange nye industriarbeidsplasser ble skapt. Siden kom Gjøvikbanen, nye veier, mekanisk industri, stål­verkshaller, samt elektrifisering med tilhørende høyspentledninger og -anlegg. Men det var også mange lurvete bygninger og sterk luftforurensing fra industrien, og Hovinbekken var preget av søppel, kloakk og industriutslipp.

Frem mot 1950 ble mye av den gamle forurensende industrien utkonkurrert og nedlagt. Avløpsnettet ble bygd ut, og den illeluktende Hovinbekken ble lagt i rør. Terrenget ble planert ut for ny virksomhet. Frem mot 1970 ga dette grobunn for omfattende vekst rundt Ensjø i funksjonalismens ånd. T-banenettet ble bygd ut, og nye boligblokker reiste seg. Bydelen utviklet seg som lager- og engrossenter med en rik blanding av ulike industri- og verkstedsvirksomheter. Ikke minst vokste bilbyen Ensjø frem.

Men ved inngangen til 2000-tallet hadde området igjen stagnert. Planene for boligbyen Ensjø kunne revitalisere et helt område. Men hvordan gå frem for å skape et levende og innbydende landskap for beboerne i det gamle industriområdet? I vårt opprinnelige vinnerbidrag til konkurransen i 2006, «Ensjø – 4 parkdrag», la vi vekt på å få til helhetlig formgiving av hele området med utgangspunkt i stedets industrihistorie. Hovinbekken ble foreslått hentet opp i dagen og lagt inn som en samlende nerve gjennom bylandskapet. Vi ønsket å binde de ulike grøntstrukturene sammen som en lang lenke, hvor hvert byrom for seg skulle kunne fremstå som et eget lite smykke. Konseptskissene som ble laget den gang, har vært det formmessige grunnlaget for prosjekteringsarbeidet fra 2007 og frem til i dag. Dette har ligget til grunn for en lang rekke forskjel­lige delprosjekter på Ensjø.

Fra 2007 og frem til i dag har vi vært med på å utarbeide 15–20 byggeplaner for ulike gater, gang­veier, parker, plasser og bekkeåpningsanlegg rundt om i Ensjøbyen. Arbeidet har vært med på å forandre hele området. Vi har fått etablert Teglverksparken og Tiedemannsparken som de nye, store og samlende parkene på Hasle og Ensjø. Stålverks­parken åpnes i 2016 som en liten lokal park med både dam og bekk. Hovinbekken er gjenåpnet på en strekning på cirka 700 meter over Hasle, og nye 800 meter gjennom Ensjø åpnes høsten 2016. Våren 2019 åpnes bekken videre nedover langs Gladeng­veien til en ny dam på Ensjø torg. Da vil bekken igjen fremstå som den sentrale nerven gjennom hele Ensjø-landskapet. Ensjøveien, Gladengveien, Sigurd Hoels vei og Stålverkskroken har alle blitt strammet opp og gitt en urban karakter. Nye gatetrær plantes hvert år, og kirsebærblomstringen i Ensjøveien har blitt en årlig begivenhet. Det kanskje mest iøynefal­lende grepet i området er den nye 184 meter lange gangbrua over Grenseveien, som vi tegnet og anla for å kunne binde Ensjø og Valle Hovin-området sammen i ett felles gang- og turveinett.

Det har vært en stor utfordring å koordinere alle delprosjektene slik at man fikk en funksjonell og estetisk helhet, samtidig som alle prosjekterings­oppgavene ble fulgt opp over tid. Heldigvis så Oslo kommune tidlig behovet for å sette alle oppgavene sammen til et stort prosjekteringsoppdrag, for å sikre kontinuitet og langsiktighet. Frem til februar 2009 ble det utarbeidet et helhetlig forprosjekt som omfattet de mest sentrale gatene og parkene innen­for Ensjøbyen. Prosjektet måtte være så detaljert at det kunne avklare alle terrenghøyder mot alle de til­grensende utbyggerområdene, og fastlegge traseer for gangveilenker på kryss og tvers av bydelen. Det var viktig å komme i forkant av de private utbyggingsplanene, slik at hensynet til de offentlige arealene ble ivaretatt først. Styringsdokumenter ble også utarbeidet for all teknisk infrastruktur. Disse dokumentene gikk gjennom en lang runde med godkjenninger for å sikre god koordinering og forankring hos de mange kommunale etatene. Tiltakene ble så kostnadsberegnet, og man utarbeidet utbyggings­avtaler for å forplikte både utbyggere og kommunen på planene.

Fra politisk hold var føringen hele tiden at de private utbyggerne skulle drive transformasjonen, med kommunen som tilrettelegger. Styringsdoku­mentene sikret offentlig kontroll med formgivingen av offentlige rom, samtidig som man ga de private grunneierne klare og forutsigbare premisser. De private utbyggerne må betale for cirka to tredeler av alle de offentlige tiltakene for å få lov til å bygge ut sine tomtearealer. Slik er de fremtidige bolig­eierne faktisk de viktigste bidragsyterne for å sikre et attraktivt bymiljø mellom utbyggingsfeltene.

Det mest krevende med denne modellen har vært fremdriften, siden den avhenger av den enkelte grunneiers initiativ og salget av leiligheter. Dette har gitt mange utfordringer, spesielt når det gjelder å åpne bekker. Gjennom at man har kunnet beholde det samme prosjekteringsteamet over en 10-årsperiode, har det likevel vært mulig å få bygd såpass mange anlegg at man får gjennomført en helhetlig grønt­struktur med bekkeåpning fra Hasle til Ensjø torg.

Underveis i prosessen har vi også hjulpet kommunen med å kontrollere og kvalitetssikre tilgrensende byggeplaner. Vi ser at de ulike utbyggerne ofte prøver å skyve private funksjoner ut i de offentlige arealene, slik at de kan maksimere egen tomteutnyttelse. Krav til brannbilveier og oppstillingsplasser, fordrøyningsanlegg for overvann, veier for avfallshåndtering og plassering av transformatorstasjoner er funksjoner som ofte forsøkes plassert ute i parkdragene. Bygninger blir også foreslått plassert helt ut i eiendomsgrensen, slik at nærliggende parkareal privatiseres – eller slik at ønsket om lys og utsikt til boligene stiller parkene i skyggen. I slike sammenhenger er det viktig at vi som faggruppe står opp og kjemper for kvaliteten på de offentlige arealene. Samtidig er det viktig å etablere et godt samarbeidsklima med de ulike utbyggerne, slik at man får til god koordinering mellom private og offentlige utbyggingstiltak.

Den mest spennende landskapsoppgaven på Ensjø var gjenåpningen av Hovinbekken etter at denne hadde ligget skjult under bakken i over 50 år. Synliggjøring av vannets gang gjennom terrenget er viktig for både å lese, forstå og orientere seg i bylandskapet. Bekken skal bidra til folks stedstilhørighet og forhåpentligvis gjøre Ensjø-beboerne stolte av å komme fra Ensjø. Målsettingen har også vært å etablere lokale turmål for alle som ikke så lett kan komme seg ut i marka. Det å kunne få med seg både fiskevak, dykkender, sivsanger og fossekall på vei til jobben eller på den daglige joggeturen vil kunne være berikende for mange byboere. Vannet bidrar også til å få frem variasjonsrikdommen knyttet til vær og årstidsvariasjoner. Snø og isformasjoner om vinteren, og frodig og blomstrende kantvegetasjon om våren og sommeren. Vi håper at vi gjennom vårt arbeid har kunnet bidra til å gi daglig påfyll av berikende naturopplevelser for alle som ferdes og bor på Ensjø – i mange generasjoner fremover.